Det er en av de siste dagene mine i Oslo, og det er noe svÊrt poetisk ved lydene som strÞmmer inn vinduet. Ambulanser uler pÄ veiene, fugler kvitrer i trÊrne og barn hyler pÄ lekeplassen. Biler kjÞrer forbi, og innimellom hÞrer jeg inngangsdÞra til bygget smelle. Det er sÄ mye LIV.
Jeg bor midt i Oslo-gryta. Anker studentbolig har tidligere vĂŠrt omtalt i VG i forbindelse med, jeg siterer: âbrĂ„k, dop og hĂŠrverk pĂ„ drapshybelâ. Enkelte venner har sagt at hjemmet mitt er en rĂžnne, men jeg liker det egentlig ganske godt. Jeg har hĂžrt brĂ„k i helgene, og duften av dop har streifet neseborene mine i gangene. En kveld kom jeg hjem og oppdaget at noen hadde revet ned alle nummerskilt fra inngangsdĂžra og tagget pĂ„ den, sĂ„ jeg skal ikke si at jeg ikke skjĂžnner hvor Anker fĂ„r ryktet sitt fra.
Men det er ganske fint her likevel. Man ser sĂ„ mange forskjellige mennesker her. GrunerlĂžkka er bare et steinkast unna, Akerselva er rett utenfor dĂžra og man kan nesten lukte spisestedene i Torggata. Det er hjerteskjĂŠrende at jeg snart mĂ„ levere nĂžkkelen til hybelen min, at jeg kan kan si at den er âminâ i noen fĂ„ timer til, fĂžr Anker blir historie.
Minner fra de gangene felleskjÞkkenet var okkupert av naboer som stekte hvitlÞk og kokte fisk, er ikke det minste irriterende lenger. De har fÄtt en sjarmerende glÞd. Anker har aldri vÊrt sÄ idyllisk som i dag, men selv pÄ sitt grÄeste har det vÊrt et fargerikt sted Ä bo.
Men nĂ„ er dette kapittelet snart lukket. Sukk. I det ene Ăžyeblikket gjĂžr det meg trist, i det neste husker jeg mitt neste eventyr nĂŠrmer seg med stormskritt. Ă
ta farvel med Anker er steg pĂ„ veien til det. Ă
inngĂ„ avtale om leie et rom i Alta, er et annet. Mer om det i eget innlegg…
Stay tuned, hvis du vil kan du bli Alta-ekspert sammen med meg đ
