… what do you do?

I’ve been on a journey and I wanted to share that with you, tell you the story and show you my pictures of the magnificent North.

Instead, I got home to my lovely new apartment which I spent the whole Sunday decorating, and started crying.

In order to give me some helpful advice, I guess you should know why I’m crying my eyes out. The answer is good old heartbreak.

Why do you think I have a new apartment and moving in with Nina?

Today I realized I haven’t talked with my ex in two days. None of us called the other. I started thinking and the tears flowed.

My love, why couldn’t you just love me back, accepting me as I am?

I think I loved you like that. Now I’m just hurt, but I could fall back into it if you would just make some effort – maybe a little gesture, like inviting me to celebrate our two year anniversary even though a couple weeks have passed since the actual date.

It’s stupid, right?

I feel stupid, and not at all like looking at the pictures from my journey. Guess which photos I’ve been searching up instead?

What I’m going to do now is… play some Candy Crush.

There are changes happening, I’m on the move. I’ve packed my stuff and carried a countless amount of boxes up and down countless stairs. I’ve sorted through a lot of things I wasn’t even sure I owned before, I’ve thrown away stuff. That was hard for me.

And there is still a lot left.

For the seventh time in equally many years, I’ve told myself that this is the last time I move. Moving takes a lot of effort (if you like me have compulsively bought loads of cute, and absolutely useless, stuff over the years). Especially when you hate throwing things away, because you might just need that Hannah Montana wig you found in a forgotten corner of a box.

Will I ever get settled in?

Yes I will. Today.

You get a payed day free from work when you move in Norway, and my day is today.

As you see, I’ve gotten a lot stuff done already.

Wish me speedy unpacking!

Det er en av de siste dagene mine i Oslo, og det er noe svært poetisk ved lydene som strømmer inn vinduet. Ambulanser uler på veiene, fugler kvitrer i trærne og barn hyler på lekeplassen. Biler kjører forbi, og innimellom hører jeg inngangsdøra til bygget smelle. Det er så mye LIV.

Jeg bor midt i Oslo-gryta. Anker studentbolig har tidligere vært omtalt i VG i forbindelse med, jeg siterer: “bråk, dop og hærverk på drapshybel”. Enkelte venner har sagt at hjemmet mitt er en rønne, men jeg liker det egentlig ganske godt. Jeg har hørt bråk i helgene, og duften av dop har streifet neseborene mine i gangene. En kveld kom jeg hjem og oppdaget at noen hadde revet ned alle nummerskilt fra inngangsdøra og tagget på den, så jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner hvor Anker får ryktet sitt fra.

Men det er ganske fint her likevel. Man ser så mange forskjellige mennesker her. Grunerløkka er bare et steinkast unna, Akerselva er rett utenfor døra og man kan nesten lukte spisestedene i Torggata. Det er hjerteskjærende at jeg snart må levere nøkkelen til hybelen min, at jeg kan kan si at den er “min” i noen få timer til, før Anker blir historie.

Minner fra de gangene felleskjøkkenet var okkupert av naboer som stekte hvitløk og kokte fisk, er ikke det minste irriterende lenger. De har fått en sjarmerende glød. Anker har aldri vært så idyllisk som i dag, men selv på sitt gråeste har det vært et fargerikt sted å bo.

Men nå er dette kapittelet snart lukket. Sukk. I det ene øyeblikket gjør det meg trist, i det neste husker jeg mitt neste eventyr nærmer seg med stormskritt. Å ta farvel med Anker er steg på veien til det. Å inngå avtale om leie et rom i Alta, er et annet. Mer om det i eget innlegg…

Stay tuned, hvis du vil kan du bli Alta-ekspert sammen med meg 😉