Det er en av de siste dagene mine i Oslo, og det er noe svært poetisk ved lydene som strømmer inn vinduet. Ambulanser uler på veiene, fugler kvitrer i trærne og barn hyler på lekeplassen. Biler kjører forbi, og innimellom hører jeg inngangsdøra til bygget smelle. Det er så mye LIV.
Jeg bor midt i Oslo-gryta. Anker studentbolig har tidligere vært omtalt i VG i forbindelse med, jeg siterer: “bråk, dop og hærverk på drapshybel”. Enkelte venner har sagt at hjemmet mitt er en rønne, men jeg liker det egentlig ganske godt. Jeg har hørt bråk i helgene, og duften av dop har streifet neseborene mine i gangene. En kveld kom jeg hjem og oppdaget at noen hadde revet ned alle nummerskilt fra inngangsdøra og tagget på den, så jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner hvor Anker får ryktet sitt fra.
Men det er ganske fint her likevel. Man ser så mange forskjellige mennesker her. Grunerløkka er bare et steinkast unna, Akerselva er rett utenfor døra og man kan nesten lukte spisestedene i Torggata. Det er hjerteskjærende at jeg snart må levere nøkkelen til hybelen min, at jeg kan kan si at den er “min” i noen få timer til, før Anker blir historie.
Minner fra de gangene felleskjøkkenet var okkupert av naboer som stekte hvitløk og kokte fisk, er ikke det minste irriterende lenger. De har fått en sjarmerende glød. Anker har aldri vært så idyllisk som i dag, men selv på sitt gråeste har det vært et fargerikt sted å bo.
Men nå er dette kapittelet snart lukket. Sukk. I det ene øyeblikket gjør det meg trist, i det neste husker jeg mitt neste eventyr nærmer seg med stormskritt. Å ta farvel med Anker er steg på veien til det. Å inngå avtale om leie et rom i Alta, er et annet. Mer om det i eget innlegg…
Stay tuned, hvis du vil kan du bli Alta-ekspert sammen med meg 😉
