On the move

On the move

There are changes happening, I’m on the move. I’ve packed my stuff and carried a countless amount of boxes up and down countless stairs. I’ve sorted through a lot of things I wasn’t even sure I owned before, I’ve thrown away stuff. That was hard for me.

And there is still a lot left.

0000000--DSC01743.JPG

For the seventh time in equally many years, I’ve told myself that this is the last time I move. Moving takes a lot of effort (if you like me have compulsively bought loads of cute, and absolutely useless, stuff over the years). Especially when you hate throwing things away, because you might just need that Hannah Montana wig you found in a forgotten corner of a box.

0000000--DSC01736.JPG

Will I ever get settled in?

Yes I will. Today.

You get a payed day free from work when you move in Norway, and my day is today.

As you see, I’ve gotten a lot stuff done already.

Wish me speedy unpacking!

 

Midtnattsolens jetlag effekt

21040383940_142bf8e72e_b
midt på natten

Jeg trodde ikke midnattsolen kom til å ha noen spesiell effekt på meg. Man har jo “hvite netter” i Oslo også. Sommernettene har vært lyse så lenge jeg kan huske.

Dermed er jeg skikkelig overrasket over at det å leve under midnattsolen, ligner en hel del på å ha jetlag. Jeg blir ikke trøtt. Klokken kan være tolv og føles som åtte.

Boligjakten

Boligjakten

Jeg røyker mye og elsker fest! Når jeg flytter, bringer jeg min lille hest! Oh yeah. Noen som har en ledig bolig?

PS. Stolt eier av en bongotromme.

Når man sitter med nesa i boligannonser virker verden full av dyre- og barnehatere, festmotstandere og manikere med støv på hjernen. Hva skjer med at folk virker så pripne når de skal leie ut leiligheten sin? Jeg vet at jeg i bunn og grunn er en perfekt leietaker, men jeg blir litt engstelig når ordene som går igjen i nettannonsene er som følger:

-ikke røyk
-ikke dyr
-ikke fest
-ikke bråk
-ingen navgaranti

Alle vil ha “rolige ordensfolk”. Jeg skjønner på en måte hvorfor man har slike krav til en leietaker, men det virker så ekskluderende der det står sort på hvitt, i den ene annonsen etter den andre.

Du blir sikkert litt forvirret nå: “Hva er det hun snakker om?” – Anno 2015 finnes det jo nærmest ingen boligannonser fra Alta på verken Finn eller Hybel.no.

Jeg ble lettere sjokkert første gangen jeg skulle se etter leilighet på nett. På Finn.no var det til sammen TRE Alta-annonser. Så fikk jeg et tips, og dagen etter hadde jeg funnet bolig:

Det er på Facebook det skjer!

I gruppen jeg lenker til, yrer det av aktivitet. Hvorfor betale Finn penger, når man kan bruke Facebook gratis? Jeg lurer på hvordan altafolk bruker sosiale medier i andre sammenhenger. Jeg har allerede funnet en gruppe som tilsvarer torget på Finn, med bud i kommentarfeltene. Jeg følger det hele med argusøyne (jeg må tross alt møblere min fremtidige bolig også)…

Ha det, Oslo!

Anker Studenthjem, Storgata - Oslo

Det er en av de siste dagene mine i Oslo, og det er noe svært poetisk ved lydene som strømmer inn vinduet. Ambulanser uler på veiene, fugler kvitrer i trærne og barn hyler på lekeplassen. Biler kjører forbi, og innimellom hører jeg inngangsdøra til bygget smelle. Det er så mye LIV.

Jeg bor midt i Oslo-gryta. Anker studentbolig har tidligere vært omtalt i VG i forbindelse med, jeg siterer: “bråk, dop og hærverk på drapshybel”. Enkelte venner har sagt at hjemmet mitt er en rønne, men jeg liker det egentlig ganske godt. Jeg har hørt bråk i helgene, og duften av dop har streifet neseborene mine i gangene. En kveld kom jeg hjem og oppdaget at noen hadde revet ned alle nummerskilt fra inngangsdøra og tagget på den, så jeg skal ikke si at jeg ikke skjønner hvor Anker får ryktet sitt fra.

Men det er ganske fint her likevel. Man ser så mange forskjellige mennesker her. Grunerløkka er bare et steinkast unna, Akerselva er rett utenfor døra og man kan nesten lukte spisestedene i Torggata. Det er hjerteskjærende at jeg snart må levere nøkkelen til hybelen min, at jeg kan kan si at den er “min” i noen få timer til, før Anker blir historie.

Minner fra de gangene felleskjøkkenet var okkupert av naboer som stekte hvitløk og kokte fisk, er ikke det minste irriterende lenger. De har fått en sjarmerende glød. Anker har aldri vært så idyllisk som i dag, men selv på sitt gråeste har det vært et fargerikt sted å bo.

Men nå er dette kapittelet snart lukket. Sukk. I det ene øyeblikket gjør det meg trist, i det neste husker jeg mitt neste eventyr nærmer seg med stormskritt. Å ta farvel med Anker er steg på veien til det. Å inngå avtale om leie et rom i Alta, er et annet. Mer om det i eget innlegg…

Stay tuned, hvis du vil kan du bli Alta-ekspert sammen med meg 😉